Den Norske Sotozen Buddhistorden

Dialogkveld i Forum for Tro- og Livssyn, Kristiansand 2. februar

Tema «Hvordan leve med eller uten en gud?» Hva betyr det for meg?
I panelet: Akmal Ali – Imam, Muslimsk union i Agder
Hanne Einerkjær – Leder, Humanetisk Forbund, Kristiansand
Rune Tobiassen – Pastor, Frikirken
Såzen Larsen – Buddhistprest, Den norske Sotozen orden
Samtaleleder: Odd Bjarne Ellefsen - Internasjonal prest, Den norske kirke

Det er beklagelig at du som leser dette ikke får med deg de andre paneldeltakernes innlegg, eller dialogen som fulgte. Her følger mitt innlegg: Foto Kandå

Mitt navn er Såzen og selv om jeg står her som buddhist så representerer ingen andre enn meg selv i kveld. Jeg er født i 1962 og vokst opp her i Kristiansand, med det som var tradisjonen i vår familie, kirkelig dåp, søndagsskole, og konfirmasjon. Jeg var tidlig innom tanken på å bli teolog og prest, men idretten og rockemusikken skulle ta mye plass og ble, skal vi si «redningen».
I tillegg til å være lærer i videregående skole er jeg er munk i Sotozen Orden. Jeg har tilbrakt 13 år i Japan hvor jeg underviste i skolen før jeg gikk i kloster. Etter buddhologistudiet og praktikum hos flere lokale abbeder, ble jeg presteordinert i juli 2001.

Så handler det om mitt personlige valg – Å leve uten en Gud. Jeg har tenkt litt tilbake på barne- og ungdomstiden spesielt, at det å ha fått anledning til å foreta egne valg, har vært med å forme meg som menneske. Jeg har vokst opp i et trygt og godt arbeiderklassehjem, uten en spesielt sterk religiøs påvirkning. Jeg definerte meg selv som kristen i noen år, og konverterte som tenåring straks det gikk opp for meg at det faktisk eksisterte andre religiøse tradisjoner.

Selv om bibelhistorien var både spennende og fascinerende følte jeg meg aldri «kallet». Hverken Gud eller Jesus «talte til meg», det gjorde vel egentlig ikke Buddha heller, når sant skal sies. Og ikke er det helt enkelt å skulle forholde seg til noen vi ikke kan se, og det blir ikke lettere om kaller seg for Jesus eller Buddha. Sånn sett så er det kanskje like greit.

I min oppvekst og som ung voksen opplevde jeg to grupper mennesker, min mor som gikk bort for lenge siden, tilhørte den ene, de som tilba sin Gud og som, la sitt liv i Guds hender. Den andre gruppen var pragmatikerne og agnostikerne. De levde jo greie liv de også, og kunne de være lykkelige og tilfredse uten et liv med Gud – så kunne vel saktens æ øu.

For meg ble troen på en Gud litt som å måtte gå ei ferdig preparert og innkjørt løype, «.. slekt følger slekters gang..» heter det i julesalmen «Deilig er jorden». Og om ikke alltid jorden er så deilig, så slipper den som følger slekters gang å bli utsatt for den umake det kan være å velge annerledes. Å velge et liv uten en Gud var for meg å tråkke min egen løype.

Jeg har altså gjort begge deler. Jeg er fra tidligere faglært kokk med virke som kjøkkensjef, ikke noe uvanlig ved det! Men jeg tror jeg er den første, og foreløpig den eneste, nordmann som har tatt utdanning ved zenbuddhistiske klostre i Japan, uten at det fordrer noen spesiell honnør.

Når det gjelder å stå for egne valg, forsvare egen vei i livet, så har jeg vært nødt til det som når jeg har blitt kalt: landsforræder og en Quisling, klandret for å ville ødelegge det kristne fundamentet de hevder Norge er bygget på. Eller som når jeg får meldinger på fb med beskjed om å vende om fordi buddhisme er noe satanisk fra helvete. Jeg har også opplevd å bli utskjelt for ikke å tro på Gud, på somalisk av en rasende og høylytt muslimsk kvinne.

Alle som har stolpet nye spor i snøen vet at det kan være spennende, men også slitsomt. Det har ganske sikkert bidratt til min styrke. Ikke «sterk» som i en «tro» på at jeg har sannheten og at alle andre tar feil, men «sterk» som i betydningen «trygg» og «uten bekymringer» for verken den jeg er eller for mitt valg.

Min vei og min tro på Buddhas lære er ikke ensbetydende med en kategorisk fornektelse eller avvisning av tanken om én eller sågar flere guders eksistens. At jeg ikke støtter meg på en teosofi, er fordi at jeg, i motsetning til andre, ikke finner det spesielt meningsfylt. Dette kan ha en sammenheng med hvordan et gudsbudskap ofte tolkes og forkynnes.

Når sant skal sies, så finnes det også tolkninger og forkynnelse av Buddhas budskap som jeg heller ikke deler min begeistring for.
For meg har det vært viktig å finne noe ved dette livet som gjør det interessant og meningsfylt, for først da blir det verdifullt.

Og slik er livet for meg - uten en Gud. Takk!

Telefon Ordenskontoret: 38 62 60 38 • Mobil: 908 58 838 • Postboks 794 - 4666 Kristiansand • Org.nr. 987 918 284