Den Norske Sotozen Buddhistorden

Et spennende bokprosjekt

Boken har arbeidstittelen « Zenmester Eihei Dogen – En liten biografi om en stor mann».

Takuån Folkestad har doktorgrad i engelsk litteratur og har sitt daglige virke på universitetet i Agder, internasjonal avdeling.

Til tross for sine 53 år levde denne japanske buddhistmunken et fascinerende liv. Zenmester Dogen er grunnlegger av Sotozen orden. Han er ikke bare en nasjonalskatt i sitt fødeland, men en bauta i en lang og omfattende zenbuddhistisk historielinje.

Vi gleder oss til å lese om denne fascinerende munken og hans liv på norsk. Arbeidet med boken vil nok ta noe tid, men den som venter på noe godt......

Eihei Dogen – en introduksjon av Takuån Folkestad

Dogen, senere "Ehei" Dogen, ble født c. år 1200 i Kyoto.

Han var adoptert sønn av adelsmannen Michitomo Minatotmo som i tillegg til å være en del av det politiske maktapparatet også var dikter. Som barn fikk Dogen opplæring I både japansk og kinesisk litteratur.

Faren døde da Dogen var to år gammel og seks år senere døde også moren. Kildene forteller at hennes død og synet av røkelsen i begravelsen gjorde sterkt inntrykk på Dogen: han skjønte at livet var flyktig og begynte allerede nå å søke etter "meningen med livet "

I årene etter morens død levde Dogen hos en onkel som så for seg en framtid i aristokratiet for den unge gutten. Da han ble 13 år gammel måtte Dogen gjøre et valg: enten å følge onkelens ønske om å gå inn i aristokratiet eller å følge den buddhistiske veien ved å gå i kloster og bli munk.

Han valgte munketilværelse og klosterliv og ble 13 år gammel ordinert som munk av Koen, abbed ved Enrakuij-templet på Hiei-fjellet nordøst for Kyoto. I de følgende årene studerte Dogen de klassiske buddhistiske skriftene og det var særlig ett spørsmål som kom til å oppta ham: gitt at det er slik som Mahayana – buddhismen sier, at mennesket er født med Buddha-natur, hvorfor er det da nødvendig å drive med åndelig praksis og søke mot en oppvåkning? Svaret på dette problemet klarte ikke Dogen å finne I klosterene på Hiei-fjellet. Han oppsummerer selv de første fire årenes søking slik: ´jeg hadde en viss forståelse av prinsippet om årsak og virkning, men jeg var ikke I stand til å finne den virkelige kilden til Buddha, Dharma (læren) og Sangha (det religiøse felleskapet). Jeg så bare de ytre formene – kjennetegnene og navnene´.

I 1217 ble Dogen munk ved Kenninji –klosteret i Kyoto under abbed Myozen. Dogen hadde besøkt klosteret allerede som 14-åring og truffet Eisai, den gamle abbeden som hadde vært i Kina og som var blandt de første som brakte Zen-buddhisme til Japan. I 1223 bestemte Myozen seg for å følge Eisais eksempel og dra til Kina for å studere hva han antagelig anså som opprinnelig og ekte Zen. Ombord på skipet som seilte ut fra Hakata på østkysten av Kyushu i februar 1223 var også den unge munken Dogen og to andre munker fra Kenninji.

To måneder seinere, etter en hard overfart over Japanhavet, gikk reisefølget i land i Kina, i havnebyen Ninbo i det som nå er Zheijang-provinsen. I flg Dogen ble hans første møte med kinesisk Zen ydmykende. Mens han ennå bodde på skipet kom en gammel kinesisk kokk fra et kloster I nærheten ombord for å kjøpe Shitake-sopp. Dogen spurte kokken om hvorfor han ikke bare konsentrerte seg om Zazen (sittende meditasjon) og studiet av de gamle mestere i stedet for å ha stillingen som sjefskokk og bare arbeide? Den gamle munken lo og sa: "min gode fremmede, du forstår ennå ikke hva praksis er eller de gamle mesteres ord". Da ble Dogen overrasket og skamfull.

I Kina fortsatte Dogen sin søken etter de than mente måtte være ekte og opprinnelig Zen og svar på spørsmålene han hadde grublet på så lenge. Dogen oppholdt seg først et og et halvt år ved Jingde-klosteret på Tiantong- fjellet der han lærte mye om formell kinesisk klosterpraksis. Etter oppholdet ved Jingde reiste han rundt til forskjellige klostre, stadig på leting etter en Zen-mester som kan gi ham innsikten han søker, men Dogen forteller selv at erfaringene hans fra klostrene i dette som var kjerneområdet for kinesisk Zen var langt fra bare positive.

Så, i 1225, fikk han høre at Ruijing var blitt abbed ved Jingde-klosteret der Dogen hadde oppholdt seg den første tiden i Kina. Ruijing tilhørte Caodong – skolen som la stor vekt på sittende meditasjon, og han var kjent som en streng og genuin zen-mester som krevde mye av munkene. Dogen søkte seg til Jingde på nytt og de to følgende årene som munk og elev av Ruijing ble avgjørende for hvordan Dogen selv forstod zazen og kom til å formidle zen de neste årene i Japan.

Han reise tilbake til Japan i 1227, denne gangen uten Myozen som døde i Kina to år tidligere. Dogen brakte med seg Myozens relikvier til Kenninji og tilbrakte de neste tre årene der. Allerede I 1227 skrev han det som antagelig er Sotozens mest kjent tekst: Fukanzazengi, som man på norsk kan oversette som ´zazen anbefales for alle og enhver´.
I dette manifested, som forøvrig i dag kan sees I Dogens egen håndskrift i en redigert versjon fra 1233, gir Dogen helt konkret anvisninger på hvordan sittende meditasjon skal utføres. Hans ambisjoner med denne teksten strekker seg imidlertid betydelig lenger enn til å beskrive sittestilling, plassering av hender o.l. I Fukanzazengi stiller han allerede i de første linjene igjen spørsmålet som har opptatt ham siden barneårene: ´Den virkelige veien er tilgjengelig overalt, hvorfor skulle den kreve øvelse eller opplysning?

Svaret Dogen gir på dette spørsmålet er sammensatt; det er for eksempel mulig, som Dogen også gjør, å henvise til fortidens store autoriteter: ´Du bør ta som eksempel Shakyamuni Buddha, som praktiserte sittende meditasjon i seks sammenhengende år selv om han allerede hadde visdommens gave´. Et annet eksempel han bruker er Boddhidharma ´som satt vendt mot veggen I Shaolin-templet I ni år selv om han allerede hadde det opplyste sinn´. Når Dogen henviser til Boddhidharma og Buddha er det imidlertid ikke for å argumentere for at øvelse gjør mester. Det sentrale punktet i Dogens svar dreier seg om noe helt annet: opplysthet er ikke en tilstand man kan strebe mot eller øve seg opp til, opplysthet finner sted i det vi utøver sittende meditasjon eller med et uttrykk som også er vel kjent på norsk: veien er målet.

Men dersom opplysthet er å være til stede øyeblikk for øyeblikk heller enn å etablere en todeling mellom nåtilstand og ønsket tilstand, hvordan kan vi da vite at vi er opplyste? Svaret er at det kan vi ikke. Vi kan ikke observer oss selv utenfra samtidig som vi fullstendig tilstede i øyeblikket. Når vi er helt til stede i øyeblikket er vi i det som er reellt, ikke i vår mentale verden som er så preget av tolkninger og forestillinger. Så kan man jo spørre: men hva med tankene våre, de er jo der hele tiden og kommer også når vi utøver sittende meditasjon? I Fukanzazengi sier Dogen følgende: ´Sitt stødig og tenk ikke-tenkning. Hvordan tenker man ikke-tenkning? Ved ikke å begrense seg til tankene´. "Ikke-tenkning" er et spesielt begrep som ikke umiddelbart gir klare assosiasjoner hos leseren. Kjennere av Dogen ser ut til å være enige om at "ikke-tenkning" betegner et sinn som i zazen ikke begrenses av de tankene som hele tider oppstår og verken undertrykker eller forsøker å utvikle disse tankene.
Fukanzazengi er på sett og vis inngangsporten til Dogens tekstlige univers, men den er ikke en del av hans store tekstsamling Shobogenzo. Det er derimot vanligvis Bendowa, en tekst som ble skrevet i 1231 etter at Dogen pga vanskelige tider med stor hungersnød og press fra Tendai-sekten hadde forlatt Kenninji og slått seg ned i et lite tempel i Fukakusa sør for Kyoto. Bendowa gir en omfattende oppsummering av det Dogen ser som autentisk Zen ut fra prinsippet om at praksis og opplysning ikke kan skilles fra hverandre. Siden det meste av teksten er i form av spørsmål og svar og Dogen, ikke unaturlig, er den som svarer får han god anledning til både å fremheve egen autentisk lære, og avvise enkelte andre retninger innen japansk buddhisme og zen. Et eksempel på dette er hans svært så klare svar på spørsmålet om lesning av sutraer og resitasjon kan være like bra egnet som sittende meditasjon til å nå satori el opplyst tilstand: "å lese litteratur, men å ignorere praksis er som å lese en resept uten å ta medisinen, og å lage lyder hele tiden som froskene i rismarkene er totalt uten verdi".

I 1233 skrev Dogen den kanskje viktigste teksten fra årene i Kannondori klosteret I Fukakusa: Genjokoan. Denne teksten ble av Dogen selv på et seinere tidspunkt plassert som første tekst i den store samlingen Shobogenzo og er av en nålevende Dogen-ekspert som Shokaku Okumora betegnet som nøkkelen til denne. Genjokoan er på ingen måte en lett tilgjengelig tekst; I denne korte teksten møter vi i komprimert og ikke lett tilgjengelig form flere av Dogens grunnleggende ideer om praksis og forholdet mellom selvet og verden. Dogen-kjennere framhever likevel Genjokoan som en velegnet tekst for den som ønsker å sette seg inn i Dogens ideverden. Tittelen ´Genjokoan´kan oversettes med "Om å realisere el. aktualisere den fundamentale hensikten" . Hva er så den fundamentale hensikten? I følge Dogen er det å erfare en indre frihet der selvet ikke er avgrenset mot noe annet i verden, der dualism og ikke-dualisme, det relative og det absolute eksisterer samtidig og der nirvana ikke er "den andre siden", men noe vi har potensiale til å realisere hele tiden i dokan, veien som også samtidig er en sirkelbevegelse fra forhåpning til praksis og videre til opplysthet og nirvana.

Dogen laget en revidert versjon av Genjokoan så seint som I 1252, året før han døde. Dette viser at teksten fremdeles var viktig for ham, men samtidig hadde han selv beveget seg både geografisk og ideologisk fra årene i Fukakusa. I slutten av 1242 eller begynnelsen av 1243 ble Dogen bedt av adelsmannen Hatano Yoshige om å etablere et kloster i dennes hjemprovins Echizen, ved Japanhavet øst for Kyoto. Klosterdrift hadde opptatt Dogen også i Fukakusa, men i og med etableringen av klosteret som etterhvert skulle bli kalt Ehei (evig fred) ble retningslinjer for klosterdrift og opplæring av medarbeidere en enda mer sentral oppgave for ham. I 1245 skriver han Bendoho, retningslinjer for klosterdrift og året etter kommer Ehei-ji Chiji Shingi, retningslinjer for ledere ved Ehei – klosteret. Interessen for klosterdrift er forståelig ut fra omstendighetene Dogen befinner seg i disse årene, men samtidig er det også en tankemessig forandring som har skjedd. I den tidligere teksten Bendowa svarer han klart og tydelig bekreftende på spørsmålet om det mulig for andre enn munker å praktisere zazen og følge Buddha-veien (spørsmål 14). I teksten Shukke (Om å forlate hjemmet) fra 1246, sies det derimot med all mulig tydelighet at det å forlate hjemmet og hverdagslivet er en forutsetning for å nå en tilstand av opplysthet.

Presentasjonen av Dogen så langt kan kanskje gi inntrykk av at han var noe i likhet med en moderne forfatter som sitter på sitt kloster-kontor og skriver høyverdig litteratur. Riktignok er Dogens tekster språklig innholdsmessig avanserte , men det er viktig å se tekstene hans i en riktig sammenheng. Mange av tekstene i hans store samlinger som for eksempel Shobogenzo var i utgangspunktet prekener han holdt for klostersamfunnet og lekfolk som var knyttet til klosteret. Det var to hovedtyper av prekener i Dogens klostre: Jishu var uformelle prekener som ble holdt for et utvalgt publikum som kanskje ønsket innføring eller opplæring i et emne. Prekenen ble gitt i abbedens rom eller eller andre steder i klosteret, men ikke i Dharma-hallen og tidspunktet var gjerne kveld eller natt. Jodo prekener ble presentert i Dharma-hallen, gjerne før kveldsmåltidet, for et bredt sammensatt publikum bestående av munkene, gjester og klosterets velgjørere. Jodo er mer formelle og vi kan se for oss munker og gjester stående i rekker foran Dogen som sitter på et opphøyd sete. De fleste Jishu-prekenene som er bevart ble holdt i årene i Koshoji-klosteret i Fukakusa, mens Jodo – prekener gjerne tilhører tiden i Ehei-klosteret. I dag kan vi lese mange av Jodo-prekenene i tekstsamlingen Ehei Koroku, som finnes i engelsk utgave.

I årevis holdt Dogen over 50 taler og prekener hvert år og sammen med klosteradministrasjon, byggevirksomhet og opplæring må det ha vært en formidabel mengde arbeid. Vi kan ikke vite i dag om arbeidsmengden påvirket helsetilstanden hans, men ut på høsten 1252 ble han syk. Sykdommen forverret seg året etter og Dogen skjønte nå at det nærmet seg slutten. Hans venn og velgjører Hatano insisterte på at Dogen skulle reise til Kyoto og søke medisinsk hjelp, noe han gjorde i begynnelsen av august 1253. Livet stod dessverre ikke til å redde og 20 august døde han i hjemmet til Kakunen, en av sine lekstudenter.

Dogens litterære aktiviteter var ikke begrenset til prekentekster. Et eksempel på dette er følgende dikt, gjengitt i engelsk oversettelse, skrevet fem dager før han døde:

In autumn
even though I may
see it again,
how can I sleep
with the moon this evening?

Dogen i dag

Det er lett å bli fascinert av Dogens liv og utviklingen av japansk zen-buddhisme som historie, men vi må også stille spørsmålet om hva Dogen kan betyr for oss i dag. For medlemmer av Sotozen-ordenen er Dogen opplagt relevant også i vår egen tid i kraft av å være ordenens grunnlegger. Dogen brakte med seg den kinesiske Caodong-buddhismen til Japan fra sin lærer Ruijing og etablerte som vi har sett det første av det som skulle bli Sotozens to hovedklostre, Eheji i den nåværende Fukui-provinsen. Arven gikk videre via patriarkene Ejo og Gikai, som begge var munker hos Dogen, til Keizan som grunnla det andre hovedklosteret, Soiji, i Yokohama i 1328.
Som vi har sett gir Dogen I sine skrifter, og da særlig i Fukanzazengi, en innføring i meditasjon som er interessant og nyttig både for tilhengere av Sotozen og andre buddhister som ønsker å praktisere formløs meditasjon; det vil si meditasjon som ikke fokuserer på noe objekt, ikke engang pusten. Også for ikke-buddhister vil Dogens praktiske metode og tenkning omkring meditasjon kunne være av interesse, og kunne fungere som en «dharma-port av glede og ro» som han selv sier i Fukanzazengi.

Kanskje mest spennende og relevant for for Dogen-studenter i dag er imidlertid hans tanker om forholdet mellom mennesket og dets omgivelser. I sin utgave av Shobogenzo foreslår Kazuaki Tanahashi at «dersom vi skal oppsummere Dogen's lære i ett ord så kan det være 'ikke-adskillelse'». Opphevelsen av skillet mellom individ og omgivelser skal ikke skje ved at selvet blir mer ekspansivt og 'underlegger' seg omgivelsene, tvertimot som Dogen sier i den kjente passasjen fra Genjokoan: «å studere Buddha-veien er å studere selvet, å studere selvet er å glemme det, å glemme selvet er å bli aktualisert av myriader av ting»
I dagens verden, der det blir stadig tydeligere at vi står overfor en økologisk krise, peker Dogens tenkning mot holdninger som faktisk kan ha avgjørende betydning for om menneskeheten har en framtid sammen med andre arter på denne planeten. Det er mer tvingende nødvendig enn noensinne å i stillhet å åpne seg for nærværet av alt levende i våre liv.

Telefon Ordenskontoret: 38 62 60 38 • Mobil: 908 58 838 • Postboks 794 - 4666 Kristiansand • Org.nr. 987 918 284