Den Norske Sotozen Buddhistorden

Buddhistisk filosofi

I buddhistisk filosofi er begrepet tomhet sentralt: alt som er, er tomt. Hva menes så med tomhet? Jo, at en ting er tom i den forstand at den ikke
eksisterer i kraft av seg selv. Alt som eksisterer er avhengig av andre ting for å eksistere. Denne avhengighet er både i tid, gjennom årsak og virkning, og i sammensetning.

Når en ting er satt sammen av deler, sier man at tingen har sin eksistens ut i fra disse delene. Det eksisterer, men ikke i kraft av seg selv - med andre ord det har ikke egen-eksistens. Man kan si at en av de mange målene buddhistisk filosofi har hatt er å undersøke om det finnes noe som helst som har egen-eksistens.

Buddhistisk filosofi analyserer tomhet i konkrete sammenhenger – den analyserer betingelsene for at noe er slik som det er, altså årsakene og bestanddelene til det fenomenet som skal undersøkes.

En årsaksanalyse: De fire edle sannheter
Hvordan analyserer en buddhistisk filosof et fenomen gjennom å se på årsaker? Hva er buddhistisk forståelse av årsak virkning? Jo:

· Årsaksloven er objektiv. At noe forårsaker noe annet er en sannhet om verden som den er, og ikke bare en måte vi oppfatter ting på.
· Årsaksloven er nødvendig og bestandig. Sår du et plommefrø, er det et plommetre du vil få til å vokse opp av jorda og ikke et annet tre.
· Årsaksloven er betinget. Effekten får du kun dersom alle betingelser er til stede. For å lage brød er det ikke nok med bare mel, eller bare vann; du må ha begge deler. Men i buddhismen betyr ikke dette at årsaken må komme dersom du har betingelsene; en dårlig kokk kan lage noe helt uspiselig av ingrediensene til et godt brød. Så i buddhismen er ikke årsaksloven deterministisk. Det finnes rom for noe vi kanskje kan kalle «fri vilje».

Et viktig eksempel er Buddhas analyse av lidelsen, en årsaksanalyse som er oppdelt i fire deler, kalt De fire edle sannheter.
1. Lidelsen
2. Lidelsens opphav
3. Lidelsens slutt
4. Den åttedelte vei

1. Lidelsen
Buddha analyserer selve lidelsen slik, at fødsel er lidelse, alderdom er lidelse, sykdom er lidelse, død er lidelse; samvær med det vonde er lidelse; fravær av det gode er lidelse ... Lidelsen har altså sine spesifikke årsaker. Buddha deler også disse årsakene inn i tre forskjellige typer: Den første og enkleste er smerte, den andre er at alt, inkludert oss sjølv, er flyktig. Den tredje typen er tomheten selv, altså at et menneskes liv er avhengig av årsaker utenfor det selv.

2. Lidelsens opphav
Neste steg i analysen er lidelsens opphav. Her finnes to versjoner hos Buddha selv. Den første er at lidelsen kommer av griskhet. Den andre er en logisk kjede i tolv steg fra uvitenhet via ting som begjær, død og alderdom som slutter i lidelsen. Uvitenhet har altså i denne analysen lidelsen som en logisk konklusjon.

3. og 4. Lidelsens opphav og den edle åttedelte vei
Buddha fortsetter nå analysen, ikke med å gå dypere inn i videre årsaker og detaljer, men ved å bruke utkommet av analysen til å finne ut hvordan vi kan få lidelsen til å opphøre. For når vi vet en tings årsak, kan vi også finne ut hvordan vi kan slutte å forårsake den. Dette har Buddha gitt oss helt konkret i en praktisk oppsummering ved den edle åttedelte veien.

En sammensetningsanalyse: Vogna
I buddhistisk filosofisk analyse skiller vi mellom det som er virkelig, og det som kun har konvensjonell virkelighet. Sammensatte objekter – forkortet «aggregater» er av den siste typen; de har kun konvensjonell virkelighet, altså en virkelighet som kun avhenger av hvordan vi ser på saken.

Et bilde på denne analysen finner vi i historien Milindapanha, der munken Nagasena analyserer en vogn for kong Milinda:
Nagasena spør kongen hvordan han ankom, og får til svar at kongen ankom i ei vogn. Nagasena spør så om vogna er akselen, om den er karmen, om den er åket og så videre. For hvert spørsmål må kongen svare nei. Nagasena spør så om akselen, karmen, åket osv til sammen er vogna, og kongen svarer igjen nei. Kong Milinda kjenner altså til at aggregater ikke er å regne som virkelege.

Det er heller ikke nok å ha alle delene, og henviser til delene til sammen som tingen. For sprer du akselen, karmen og åket utover en gårdsplass og peker på dem, så kan du ikke kalle samlingen en vogn. Delene sitter sammen på et bestemt vis som samsvarer med det som er vognas praktiske
nytte: for å kalles «vogn», må det sammensatte objektet kunne brukes til å ferdes i.

Så vogna har ikke noen egeneksistens som «vogn» uavhengig av vårt praktiske synspunkt. Men ordet som refererer til vogna er likevel ikke bare en tom lyd; i Milindapanha sier Nagasena at ordet «vogn» er en praktisk referanse, en språklig konvensjon for å referere til et bestemt sett av objekter satt sammen på en bestemt måte.

Argumentet er da at selv om vi har et ord for en samling objekter, så gir ikke det samlingen i seg selv noen egen-eksistens. Navngivningen betegner en betinget, praktisk sannhet, ikke en fundamental virkelighet, og i buddhismen er vi ute etter de fundamentale sannhetene.

Buddha i dialog med munken Subhuti:
Subhuti, si meg hva du tenker: Vil du si det finnes mange små partikler, i tre tusen verdener, om fylt av ord? Den ærede Subhuti svarte så: Ufattelig mange, O høyst ærverdige. Og Herren fortsatte: Subhuti, disse partikler små som støv er ei partikler, men kun et uttrykk. For slik som partiklene er ingenting, er også ordene ingenting, men dog i ord vi taler.      Diamantsutraen 13-2

Ikke-selv – anatman
Begrepet anatman –ikke-selv-- er det viktigste skillet mellom Buddha og hans samtidige. For mens de religiøse lærerne som levde samtidig med Shakyamuni Buddha trodde på et evig, essensielt og uforanderlig selv, fremhevet Buddha anatman, selvets tomhet, altså motsatsen til disse.

Hvordan konkluderer Buddha så med at selvet er tomt, altså at det ikke har noen selvstendig eksisterende substans? På denne måten:
mens Buddha analyserte lidelsen først og fremst gjennom årsak virkning, analyserer han ikke-selv gjennom å se på selvets sammensetning.

Selvet består av fem deler kalt skandha. Disse er form, følelser, forstand, erkjennelse og bevissthet. Disse fem skandhaene består igjen av videre bestanddeler. Så hvis det fantes noen evig substans vi kunne kalle «selv», så ville (1) denne substansen være et produkt av flere skandha, og (2) de involverte skandhaene måtte selv være selvstendig eksisterende, og altså evige.

(1) Som akselen, karmen og åket er for vogna, så er skandhaene for mennesket. Enheten til et menneske er altså ikke en fundamental sannhet, men en betinget, praktisk sannhet om et begrep som ikke har noen egen-eksistens utenom våre forestillinger. På den måten kan vi avvise det første punktet.

(2) Verken form, følelser, forstand, erkjennelse eller bevissthet er evige. Verken de fysiske eller mentale prosessene som utgjør et menneske er evige. Vi vet at kroppen forandrer seg og dør, men også de mentale prosessene oppstår og dør med hva vi sanser, tenker og føler.

Når vi snakker om et menneske, så snakker vi altså om et sakte forandrende aggregat: Den nyfødte Per og den voksne Per har ikke de samme følelsene, den samme kroppen osv, og er derfor ikke den selv-identisk samme personen. «Per» er et praktisk ord for å referere til en serie med
aggregater som følger hverandre i tid og der det ene forårsaker det neste.

I en annen illustrasjon er «Per» som et stearinlys som blir tent om morgenen og slukket om kvelden. Morgenlyset er opphavet til kveldslyset, men er i absolutt forstand ikke det samme lyset. Likevel er de for praktiske formål det samme. Denne todelingen er en praktisk, relativ sannhet på
den ene siden, og en absolutt sannhet på den andre, og forekommer hyppig i buddhistisk filosofi. Vi ser også hvordan vi her fikk med årsaksanalysen, altså at det ikke finnes noen virkelig Per som er selvforårsakende, men at det snarere er en sekvens med Per-til-forskjellige-tider som forårsaker den neste, men som vi av praktiske årsaker refererer til som om de var en og den samme.

Samsara og Nirvana
Nirvana og samsara er to begrep som mange buddhist-interesserte ønsker en god og tydelig forklaring på. Hva betyr disse egentlig?

Nirvana, den endelige konsekvensen av opplysning, omtales ofte som utslukking. Vi kan da tenke på «Per» og det brennende lyset i forrige avsnitt. Men det som slukkes er ikke «selvet», men grådighet, hat og uvitenhet, altså de selvforsterkende årsakene til lidelse.

Samsara er et begrep knyttet til Buddhas lære om gjenfødsel. Dette gjelder ikke bare gjenfødselen fra liv til liv, selv om denne er den mest dramatiske, men også gjenfødselen fra øyeblikk til øyeblikk, der det ene øyeblikkets «Per» avstedkommer den neste. Samsara har altså årsakskjedene som sitt kjennetegn. Det er i motsetning til dette vi ser nirvana, som er fri fra slik betinging, og som altså da eksisterer ubetinget.

Abidharma: Analyse av Dharma, tilværelsens atomer
Abidharma er det navnet vi kan sette på læren som omfatter den høyere buddhistiske filosofien. I denne tenkningen avslører vi at en ting ikke har egen-eksistens ved hjelp av en dekonstruerende analyse, altså en analyse som prøver å løse opp tingen i deler, slik vi så «vogn» ble løst opp i hjul, aksling osv. Det som overlever en slik analyse vil vi da se på som egen-eksisterende, som udelelige komponenter eller det vi kan kalle en slags tilværelsens atomer. Disse kalles dharma, altså samme ord som for buddhas lære, men ikke med samme betydning.

Den ultimate virkeligheten består av fire typer dharma: bevissthet, mentale faktorer, materie og nirvana. Disse typene dharma-materie kan videre for eksempel deles inn i jord, ild, luft eller vann.

Det er viktig å merke seg at ingen av disse dharma til syvende og sist utgjør noen substans. De er snarere kvaliteter. Ta for eksempel te. Det er ingen te-substans som eier kvalitetene varme, farge, våthet, osv. For lar vi en kopp te stå lenge nok, så forsvinner disse kvalitetene. Men det er absurd å påstå at dette er fordi det er noen te-substans som sakte forlater koppen og tar med seg disse kvalitetene. Nei, teen er snarere et sammensatt objekt, der forskjellige dharma kommer sammen og skaper disse kvalitetene for te-drikkeren der og da. Ideen om en te-i-kopp-substans erstattes altså av forståelsen om en stadig skiftende strøm med dharma der den varme tekoppen kun er et øyeblikksbilde.

Akkurat som fysiske objekter er også ting fra de andre sfærene som for eksempel omhandler følelser og andre mentale fenomener. Bevissthet er alltid bevissthet om noe, og bevisstheten kommer og forsvinner med hver eneste ting-bevissthet, og verken sorg eller glede er konstante, men er reaksjoner på opplevelser der og da.

Sunyata
Innen buddhismens Mahayana-tradisjon finner vi begrepet sunyata. Det introduseres i Prajnaparmita, spesielt i sutraene Diamantsutraen og Hjertesutraen, og er ofte oversatt med tomhet.

Her lærer vi at også dharma er tom, og uten egen-eksistens; de er like virkelege som drømmer. Dette har den drastiske konsekvensen at alle fenomen mangler egen-eksistens, og dharmaene selv er kun konvensjonelle sannheter, mens den ultimate og absolutte sannheten nå ikke er annet enn tomhet!

Nagarjuna, en sentral figur i mahayana-buddhismen, forteller oss at også tomheten selv er et tomt begrep –– at selve den ultimate sannheten, tomheten, er tom! Da er jo spørsmålet om dette betyr at (1) den ultimate sannheten finnes, men ikke kan uttrykkes ved ord, eller om det betyr (2) at det ikke finnes noen ultimat sannhet men bare konvensjonelle sannheter.

Dette gjør at både tomhet og betinget tilblivelse er universelle prinsipp, og derfor egentlig bare er to sider av samme sak. Vi når med dette mahayana-buddhismens kanskje mest karakteristiske utsagn, nemlig at Samsara er nirvana, og nirvana er samsara.

Vi som vil gå veien til nirvana er da i paradokset at det er ingen vei å gå, for det er ingenting å nå. Når det verken finnes en vei, eller et mål å gå til, blir både nirvana og samsara her-og-nå.

En sanne læren
Men om alt er tomt, hva da med den buddhistiske læren selv? Er den en konvensjonell eller absolutt sannhet? Jo, la oss se hva den opplyste Nagarjuna sier om saken i Mulamadyakakarika 24:8-10

8. Buddhadharma er bygget på to sannheter: På en sannhet av verdslige konvensjoner, og på en endelig sannhet.
9. Den som ikke forstår forskjellen mellom disse to forstår ikke Buddhas dypsindige lære.
10. Uten den konvensjonelle sannheten kan du ikke lære den endelige sannheten. Uten å forstå den endelige sannheten oppnår du ikke nirvana.

Ifølge Nagarjuna er altså den konvensjonelle sannheten nødvendig for å gå Buddhas vei. Vi snakker om personer som praktiserer buddhisme, men sier likevel at eksistensen av personer kun er konvensjonelle sannheter. Vi snakker om samsara versus nirvana, men sier samtidig at det i sannhet ikke finnes noe skille.

Men uten de konvensjonelle begrepene og forståelsene er det vanskelig å nå noen forståelse for buddhas absolutte lære. Så vi kan som en avslutning si at de konvensjonelle sannhetene er den absolutte sannhetens måte å gjøre seg sjølv tilgjengelig på.

Telefon Ordenskontoret: 38 62 60 38 • Mobil: 908 58 838 • Postboks 794 - 4666 Kristiansand • Org.nr. 987 918 284